Helsepersonell - forbilder vi kan lære av, eller?

Flere av vår tids store lidelser, altså store som i mange rammede er livsstilssykdommer. Sykdommer som er følger av en uheldig livsstil. Helsepersonell står ofte i stuasjoner der de må undervise, veilede og korrigere livsførsel for å kunne fremme helse. F.eks diabetespasienter anbefales å være i aktivitet, spise sunt o.l.
Men hvor stor troverdighet har en sykepleier som skal veilede en pasient som skal slutte å røyke om sykepleieren oser av røyklukt? Har i det hele tatt helsepersonell som ikke kan ta vare på egen helse noen troverdighet?

Det er kjent hvordan forekomsten av overvekt har økt de sener årene. Vi kjenner også til hvilke konsekvenser dette kan få for helsen og vi vet hva som skal til for å få redusert problemet. Hvordan er det så med sykepleiere som selv sliter med vekten? Tar de opp dette med pasienten sin? Eller tar sykepleiere dette opp uansett hvilken form sykepleieren er i?

En annen bekymring i dagens samfunn er alt stresset rundt oss. Vi vet at de fysiske effektene av stress kan omfatte søvnløshet, magesår, hjertesykdommer, hodepine, fertilitetsproblemer, og spiseforstyrrelser. Andre negative effekter er forstyrrelser i familielivet, angst, og en reduksjon i livskvalitet.
Vi vet at det er viktig å informere våre pasienter om at de bør lytte til sin egen kropp med hensyn til stress og avslappende behandlinger, men vi tar vanligvis ikke våre egne råd på dette området. Vi lærer begrepene helhetlig sykepleie til studenter, men vi klarer ikke alltid å leve som vi lærer når det gjelder vår egen helse. Kanskje vi trenger å være bedre rollemodeller for våre pasienter så vel som studenter og nye sykepleiere med hensyn til hvordan vi erkjenner og håndterer stress i våre liv. Stress kan også være en faktor for at sykepleiere røyker.

Vi er i frontlinjene av pasientbehandlingen. Vi bruker ofte mer tid med pasienter enn noen andre helsepersonell. Vi er ikke immune mot sykdommer forårsaket av våre egne helsevaner enn våre pasienter er det. En av de grunnleggende prinsippene for en effektiv sykepleier / pasient relasjon er tillit. Spørsmålet som vi må stille oss selv er Vil våre pasienter stole og tro på oss hvis vi demonstrerer de samme dårlige helsevaner som vi forteller at de må endre? Eller er det greit å vise at vi er mennesker med feil vi og?

Terapeutisk mestring av vold og aggresjon

Hva er vold?
Stål Bjørkly diskuterer i boken "aggresjonens psykologi" (2001) hvordan man kan definere aggresjon og vold som en undergruppe av dette begrepet.

Han understreker at enhver definisjon av vold vil innebære mange dilemmaer. Dersom definisjonen blir for snever, kan mange former for psykisk mishandling og terrorisering falle utenfor, American Psychological Assosiation (APA) definerer vold som «aggressiv atferd som forårsaker eller truer med fysisk skade på andre» (APA, DSM-IV, 2000). Denne definisjonen er relativt snever ved at den relaterer voldsbegrepet mot direkte eller trussel om fysisk skade. Per Isdal (2000) definerer vold som «enhver handling rettet mot en annen person, som gjennom at denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får denne personen til å gjøre noe mot sin vilje, eller slutte å gjøre noe den vil.»

Hvem opplever vold på arbeidsplassen?

NOU fra 2007 sier at mellom 5-6% av Norske arbeidstakere er utsatt for vold eller trusler. I en rapport fra Statens arbeidsmiljøinstitutt går det frem at i overkant 20 prosent av sykepleiere og 30 prosent av vernepleiere, sosionomer og barnevernspedagoger opplever vold eller trusler om vold på jobb, en eller flere ganger i måneden (Eiken et al. 2008).

Det er et mål at det skal anvendes minst mulig bruk av tvang eller tvangsmidler.Tvangsmidler skal kun anvendes når det anses helt nødvendig for å beskytte pasienten selv eller andre mot alvorlige skader (Psykisk helsevernloven, 1999, kap.4). Ved å bruke tvangsmidler i slike situasjoner, som for eksempel ved fastlåsing av pasienten med belter, vil personalet kunne opprette et fysisk tryggere miljø, fordi pasienten da ikke kan skade noen. Bruk av tvangsmidler har vist seg å kunne medføre mer lidelse hos pasientene, da både krenkelse og traumatisk opplevelse kan oppstå (Nordvoll, 2008; Vatne, 2006.). Det er også et mulig svekket grunnlag for videre godt relasjonsarbeid, fordi hjelperrollen da får innslag av vokterrolle (Vatne, 2006,s.58). Grundig opplæring og rutinemessig gjennomgang skal sikre felles kunnskaper om mestring av slike situasjoner. Metoder i psykiatrisk sykepleie (von Krogh, 2002) blir sentralt å trene på. Personalet kan reagere med uheldige reaksjoner og egne forsvarsmetoder som ikke er terapeutiske for pasienten

http://www.dagbladet.no/2013/05/02/nyheter/innenriks/tvang/psykiatri/helse/26942450/

Terapeutisk relasjon forutsetter en balanse i forholdet mellom sykepleier og pasient som er preget av gjensidig respekt (Vatne, 2006 s.208). Tvang, husregler og fysisk låste miljøer med høy grad av kontroll medfører med høy sannsynlighet til en stor maktubalanse og mye korrigeringer fra personalet overfor pasientene, noe som igjen kan føre til opplevelse av krenkelser hos pasientene. Noe Vatne (2006) beskriver som viktig å forholde seg til. I psykiatrisk sykepleie er anerkjennelse viktig, samt kan forstås som en praktisering av likeverd og respekt for menneskeverdet. Det er også ønskelig å få beskrevet informantenes erfaringer om ærlig, åpen kommunikasjon og sanne svar i samtalen med pasienter der uklarhet og psykotisk paranoiditet er en utfordring.

En rekke forskningsarbeider viser at erfarne pleiepersonell fremstår som viktig for et minimalt bruk av tvangsmidler. Erfarne sykepleiere er bedre i stand til å lese pasientens behov og evt. problemer på et tidlig tidspunkt (Johnson og Hauser, 2001). Erfarne sykepleiere er også beskrevet som mer respektfulle og autonomifremmende i intervensjoner der konfliktscenarier må dempes (Lowe, Wellman, Taylor, 2003).

Nasjonal strategi for redusert og riktig bruk av tvang i psykiske helsetjenester innebærer at det skal iverksettes en forpliktende handlingsplan som bl.a. skal være gjennomgående forankret i brukerorientert og mestringsfremmende behandlingsfilosofi (sosial- og helsedirektoratet, 2006). Hatling fra Sintef beskriver psykiatriske sikkerhetsavdelinger, spesielt de tre regionale, hvor utgangspunktet for å få til dette er ansett som unikt bl.a., fordi det her finnes god bemanning, erfaring, en krevende pasientgruppe, og avdelingene kan også beskrives som "på toppen av spesialist pyramiden" (Hatling, 2010)
Nordvoll og Hatling har i  undersøkelser funnet stor variasjon i bruk av tvangsmidler mellom sammenlignbare institusjoner. Dette er nærliggende å forklares med organisatoriske forskjeller, og ikke utelukkende pasientrelaterte. Eksemeplvis så er det lite sannsynlig at pasienter på sørlandet er mer utagerende enn pasienter i Osloregionen (Hatling, 2010; Nordvoll , 2008).

Schibby legger vekt på at klienten får hjelp i en interpersonlig relasjon der hjelperen er i stand til å være anerkjennende, dvs. lyttende innlevende, aksepterende og bekreftende. Det dreier seg om en anerkjennende holdning som må være integrert i hjelperen som person (Schibbye 1996).
Halvorsen (Halvorsen 2008) peker på at terapeutisk suksess oppnås gjennom alliansebygging, der klientens oppfatning av problemene, årsakene og løsninger, får spille en avgjørende rolle. Laila Granli Aamodt (Aamodt 1997) framholder i sin forskning at kvaliteten på hjelperrelasjonen er viktigere for resultatet enn selve behandlingsmetoden.

Det å framstå som ekte, er sentralt i relasjonen. Det er ikke det man gjør, men hvordan man gjør det.

Pasient - Sykepleier relasjoner i psykisk helsearbeid

Det er flere holdepunkter for at relasjonen mellom hjelper og pasient er avgjørende for behandlingseffekt. Det er også pasientens vurdering av alliansen som har betydning (Wampold, 2010).

En viktig komponent i den terapeutiske relasjonen er å kunne vise balanse i interesse for

pasienten. Dette krever at helsearbeideren har kunnskap, ansvarlighet og empati.

Empati er ikke å identifisere seg med pasienten, for da blir man for nær og

ofte handlingslammet eller for opptatt av egne løsninger. Blir avstanden for stor klarer man ikke å bli berørt av den lidende (Strand 2008).

Eide og Eide (2007) karakteriserer omsorg med tre elementer, empati, fagkunnskap og

målorientering. Med empati mener de evnen til å lytte og forstå den andres følelser og

reaksjoner. Empati i profesjonell sammenheng handler også om at denne forståelsen

kommuniseres tilbake til pasienten, enten verbalt, nonverbalt eller ved handling.

Tradisjonelt har sykepleie vært knyttet til det hierarkiske system

med ledelse og kontroll fra den medisinske profesjon, styrt av sykdom og biomedisinsk

modell. Denne modellen har plassert makten hos den medisinske elite som har sittet på

kunnskapen (Hummelvoll 2004; Askheim 2003).

Empowerment handler om å assistere pasienten til å ta kontroll over sitt eget liv. Ved å bruke interpersonelle prosesser for å gi informasjon, redskaper og ressurser for å hjelpe pasientene til å etablere ferdigheter slik at de finner mening og mestrer lidelsen. Empowerment er alltid et viktig mål i enhver sykepleier-pasientrelasjon. På et personlig plan vil pasienter med høy grad av empowerment føle seg verdsatt, adaptere gode mestringsmetoder og tenke positivt (Arnold og Boggs 2011).

Kari Haug (2007) viser i artikkelen "jeg er venn fra 8-16. Vennskap i sykepleie - pasientrelasjoner som varer over lang tid" til faktorer som bidrar til gode relasjoner. En av disse er tilgjengelighet. Haug beskriver situasjonen på et Distrikt Psykiatrisk Senter hvor personalet uten å planlegge strukturen i samværet, men hvor personalet er tilstede i miljøet. Slik kunne pasientene selv initiere til kontakt. En utfordring ved dette var at dersom stillheten ble for vanskelig var det lett for at personalet ble fristet til å «snakke om sine ting» noe som kunne føre til en ekskludering av pasientgruppen.

Jeg tenker at helsepersonell må legge av seg noe av sine autoritære holdninger og møte pasientene på et likeverdig plan. Dvs at jeg ikke alltid vet hva som er rett for pasienten og selv om jeg skulle mene hva som kan hjelpe, er det heller min oppgave å hjelpe pasienten til å se dette selv. Inn i relasjonen skal jeg heller bringe med meg fagkunnskap om metoder, teknikker og erfaring.

Det er mange flere momenter som hører innunder relasjon. Som avstand - nærhet, holdninger - forutinntatthet - fordommer, kommunikasjon osv. Men dette er en liten smakebit. Dere kan lese mer her: http://ubuntuone.com/16S7X95gGUh9qDX1M08cZt

Strand, L. (2008).  Fra kaos mot samling, mestring og helhet. Psykiatrisk sykepleie til

psykotiske pasienter. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

Wampold, B. E. (2010). The research evidence for the common factors models: A historically situated perspective. I: Duncan, B.I, Miller, S.D. & Wampold, B.E. (Eds.), The Heart and Soul of Change, 2nd edition. Washington, DC: American Psychological Association.

Arnold And Boggs: Interpersonal Relationships: Professional Communication Skills for Nurses (2011)

Haug, Kari (2007): Jeg er venn fra 8 – 16” : vennskap i sykepleie - pasient relasjoner som varer over lang tid. https://oda.hio.no/jspui/handle/10642/476