Pasient - Sykepleier relasjoner i psykisk helsearbeid

Det er flere holdepunkter for at relasjonen mellom hjelper og pasient er avgjørende for behandlingseffekt. Det er også pasientens vurdering av alliansen som har betydning (Wampold, 2010).

En viktig komponent i den terapeutiske relasjonen er å kunne vise balanse i interesse for

pasienten. Dette krever at helsearbeideren har kunnskap, ansvarlighet og empati.

Empati er ikke å identifisere seg med pasienten, for da blir man for nær og

ofte handlingslammet eller for opptatt av egne løsninger. Blir avstanden for stor klarer man ikke å bli berørt av den lidende (Strand 2008).

Eide og Eide (2007) karakteriserer omsorg med tre elementer, empati, fagkunnskap og

målorientering. Med empati mener de evnen til å lytte og forstå den andres følelser og

reaksjoner. Empati i profesjonell sammenheng handler også om at denne forståelsen

kommuniseres tilbake til pasienten, enten verbalt, nonverbalt eller ved handling.

Tradisjonelt har sykepleie vært knyttet til det hierarkiske system

med ledelse og kontroll fra den medisinske profesjon, styrt av sykdom og biomedisinsk

modell. Denne modellen har plassert makten hos den medisinske elite som har sittet på

kunnskapen (Hummelvoll 2004; Askheim 2003).

Empowerment handler om å assistere pasienten til å ta kontroll over sitt eget liv. Ved å bruke interpersonelle prosesser for å gi informasjon, redskaper og ressurser for å hjelpe pasientene til å etablere ferdigheter slik at de finner mening og mestrer lidelsen. Empowerment er alltid et viktig mål i enhver sykepleier-pasientrelasjon. På et personlig plan vil pasienter med høy grad av empowerment føle seg verdsatt, adaptere gode mestringsmetoder og tenke positivt (Arnold og Boggs 2011).

Kari Haug (2007) viser i artikkelen "jeg er venn fra 8-16. Vennskap i sykepleie - pasientrelasjoner som varer over lang tid" til faktorer som bidrar til gode relasjoner. En av disse er tilgjengelighet. Haug beskriver situasjonen på et Distrikt Psykiatrisk Senter hvor personalet uten å planlegge strukturen i samværet, men hvor personalet er tilstede i miljøet. Slik kunne pasientene selv initiere til kontakt. En utfordring ved dette var at dersom stillheten ble for vanskelig var det lett for at personalet ble fristet til å «snakke om sine ting» noe som kunne føre til en ekskludering av pasientgruppen.

Jeg tenker at helsepersonell må legge av seg noe av sine autoritære holdninger og møte pasientene på et likeverdig plan. Dvs at jeg ikke alltid vet hva som er rett for pasienten og selv om jeg skulle mene hva som kan hjelpe, er det heller min oppgave å hjelpe pasienten til å se dette selv. Inn i relasjonen skal jeg heller bringe med meg fagkunnskap om metoder, teknikker og erfaring.

Det er mange flere momenter som hører innunder relasjon. Som avstand - nærhet, holdninger - forutinntatthet - fordommer, kommunikasjon osv. Men dette er en liten smakebit. Dere kan lese mer her: http://ubuntuone.com/16S7X95gGUh9qDX1M08cZt

Strand, L. (2008).  Fra kaos mot samling, mestring og helhet. Psykiatrisk sykepleie til

psykotiske pasienter. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

Wampold, B. E. (2010). The research evidence for the common factors models: A historically situated perspective. I: Duncan, B.I, Miller, S.D. & Wampold, B.E. (Eds.), The Heart and Soul of Change, 2nd edition. Washington, DC: American Psychological Association.

Arnold And Boggs: Interpersonal Relationships: Professional Communication Skills for Nurses (2011)

Haug, Kari (2007): Jeg er venn fra 8 – 16” : vennskap i sykepleie - pasient relasjoner som varer over lang tid. https://oda.hio.no/jspui/handle/10642/476