Flere av vår tids store lidelser, altså store som i mange rammede er livsstilssykdommer. Sykdommer som er følger av en uheldig livsstil. Helsepersonell står ofte i stuasjoner der de må undervise, veilede og korrigere livsførsel for å kunne fremme helse. F.eks diabetespasienter anbefales å være i aktivitet, spise sunt o.l.
Men hvor stor troverdighet har en sykepleier som skal veilede en pasient som skal slutte å røyke om sykepleieren oser av røyklukt? Har i det hele tatt helsepersonell som ikke kan ta vare på egen helse noen troverdighet?
Det er kjent hvordan forekomsten av overvekt har økt de sener årene. Vi kjenner også til hvilke konsekvenser dette kan få for helsen og vi vet hva som skal til for å få redusert problemet. Hvordan er det så med sykepleiere som selv sliter med vekten? Tar de opp dette med pasienten sin? Eller tar sykepleiere dette opp uansett hvilken form sykepleieren er i?
En annen bekymring i dagens samfunn er alt stresset rundt oss. Vi vet at de fysiske effektene av stress kan omfatte søvnløshet, magesår, hjertesykdommer, hodepine, fertilitetsproblemer, og spiseforstyrrelser. Andre negative effekter er forstyrrelser i familielivet, angst, og en reduksjon i livskvalitet.
Vi vet at det er viktig å informere våre pasienter om at de bør lytte til sin egen kropp med hensyn til stress og avslappende behandlinger, men vi tar vanligvis ikke våre egne råd på dette området. Vi lærer begrepene helhetlig sykepleie til studenter, men vi klarer ikke alltid å leve som vi lærer når det gjelder vår egen helse. Kanskje vi trenger å være bedre rollemodeller for våre pasienter så vel som studenter og nye sykepleiere med hensyn til hvordan vi erkjenner og håndterer stress i våre liv. Stress kan også være en faktor for at sykepleiere røyker.
Vi er i frontlinjene av pasientbehandlingen. Vi bruker ofte mer tid med pasienter enn noen andre helsepersonell. Vi er ikke immune mot sykdommer forårsaket av våre egne helsevaner enn våre pasienter er det. En av de grunnleggende prinsippene for en effektiv sykepleier / pasient relasjon er tillit. Spørsmålet som vi må stille oss selv er Vil våre pasienter stole og tro på oss hvis vi demonstrerer de samme dårlige helsevaner som vi forteller at de må endre? Eller er det greit å vise at vi er mennesker med feil vi og?
Synes dette er et veldig viktig tema egentlig. Jeg synes personlig ikke fagfolk som ikke lever etter sine egne råd har stor troverdighet. F.eks hadde jeg ikke klart å ta imot råd fra en ernæringsfysiolog som selv var overvektig. Eller hatt noen tro på om noen prøvde å vise meg at "livet er fint og" - om de lyste av ulykkelighet selv. Mye av kommunikasjonen er jo ikke-verbal, og pasienter fanger lett opp signaler - så jeg tror det er veldig viktig at helsepersonell prioriterer det å ta vare på sin egen helse og, for å være gode forbilder for de de skal hjelpe.
SvarSlettJeg har selv vært innlagt på psykiatrisk pga depresjon, og har i ettertid sett det at det var de menneskene som virket som de genuint var glade og hadde et godt liv på privaten som ga meg best hjel i hvert fall.
Jeg er i tvil om jeg ser på psykepleiere og helsearbeidere som rollemodeller så henseende. Det er litt snodig. De hamrer endel på at "vi er alle bare mennesker", og jeg VET jo at fysisk aktivitet er bra, et godt kosthold er bra - jeg er ikke et barn.
SvarSlettDe helsearbeiderene som har for meg hatt størst troverdighet er de som er genuine. Jeg er følsom og fanger opp mye ikke-verbalt, som orkidejenta sier. Jeg bryr meg ikke så mye om de er overvektige eller om de røyker.
Det er en genuin interesse, en generell positivitet - men for all del IKKE krampepositivisme som virker for meg. Jeg har hatt kontakter som er overvektige. Gjør meg ingenting. Med en genuin interesse forstår de at de må "møte" meg; og vi har da brukt tiden på å finne ting jeg kan ha godt av. Uavhengig av om de gjør det samme.