Terapeutisk mestring av vold og aggresjon

Hva er vold?
Stål Bjørkly diskuterer i boken "aggresjonens psykologi" (2001) hvordan man kan definere aggresjon og vold som en undergruppe av dette begrepet.

Han understreker at enhver definisjon av vold vil innebære mange dilemmaer. Dersom definisjonen blir for snever, kan mange former for psykisk mishandling og terrorisering falle utenfor, American Psychological Assosiation (APA) definerer vold som «aggressiv atferd som forårsaker eller truer med fysisk skade på andre» (APA, DSM-IV, 2000). Denne definisjonen er relativt snever ved at den relaterer voldsbegrepet mot direkte eller trussel om fysisk skade. Per Isdal (2000) definerer vold som «enhver handling rettet mot en annen person, som gjennom at denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får denne personen til å gjøre noe mot sin vilje, eller slutte å gjøre noe den vil.»

Hvem opplever vold på arbeidsplassen?

NOU fra 2007 sier at mellom 5-6% av Norske arbeidstakere er utsatt for vold eller trusler. I en rapport fra Statens arbeidsmiljøinstitutt går det frem at i overkant 20 prosent av sykepleiere og 30 prosent av vernepleiere, sosionomer og barnevernspedagoger opplever vold eller trusler om vold på jobb, en eller flere ganger i måneden (Eiken et al. 2008).

Det er et mål at det skal anvendes minst mulig bruk av tvang eller tvangsmidler.Tvangsmidler skal kun anvendes når det anses helt nødvendig for å beskytte pasienten selv eller andre mot alvorlige skader (Psykisk helsevernloven, 1999, kap.4). Ved å bruke tvangsmidler i slike situasjoner, som for eksempel ved fastlåsing av pasienten med belter, vil personalet kunne opprette et fysisk tryggere miljø, fordi pasienten da ikke kan skade noen. Bruk av tvangsmidler har vist seg å kunne medføre mer lidelse hos pasientene, da både krenkelse og traumatisk opplevelse kan oppstå (Nordvoll, 2008; Vatne, 2006.). Det er også et mulig svekket grunnlag for videre godt relasjonsarbeid, fordi hjelperrollen da får innslag av vokterrolle (Vatne, 2006,s.58). Grundig opplæring og rutinemessig gjennomgang skal sikre felles kunnskaper om mestring av slike situasjoner. Metoder i psykiatrisk sykepleie (von Krogh, 2002) blir sentralt å trene på. Personalet kan reagere med uheldige reaksjoner og egne forsvarsmetoder som ikke er terapeutiske for pasienten

http://www.dagbladet.no/2013/05/02/nyheter/innenriks/tvang/psykiatri/helse/26942450/

Terapeutisk relasjon forutsetter en balanse i forholdet mellom sykepleier og pasient som er preget av gjensidig respekt (Vatne, 2006 s.208). Tvang, husregler og fysisk låste miljøer med høy grad av kontroll medfører med høy sannsynlighet til en stor maktubalanse og mye korrigeringer fra personalet overfor pasientene, noe som igjen kan føre til opplevelse av krenkelser hos pasientene. Noe Vatne (2006) beskriver som viktig å forholde seg til. I psykiatrisk sykepleie er anerkjennelse viktig, samt kan forstås som en praktisering av likeverd og respekt for menneskeverdet. Det er også ønskelig å få beskrevet informantenes erfaringer om ærlig, åpen kommunikasjon og sanne svar i samtalen med pasienter der uklarhet og psykotisk paranoiditet er en utfordring.

En rekke forskningsarbeider viser at erfarne pleiepersonell fremstår som viktig for et minimalt bruk av tvangsmidler. Erfarne sykepleiere er bedre i stand til å lese pasientens behov og evt. problemer på et tidlig tidspunkt (Johnson og Hauser, 2001). Erfarne sykepleiere er også beskrevet som mer respektfulle og autonomifremmende i intervensjoner der konfliktscenarier må dempes (Lowe, Wellman, Taylor, 2003).

Nasjonal strategi for redusert og riktig bruk av tvang i psykiske helsetjenester innebærer at det skal iverksettes en forpliktende handlingsplan som bl.a. skal være gjennomgående forankret i brukerorientert og mestringsfremmende behandlingsfilosofi (sosial- og helsedirektoratet, 2006). Hatling fra Sintef beskriver psykiatriske sikkerhetsavdelinger, spesielt de tre regionale, hvor utgangspunktet for å få til dette er ansett som unikt bl.a., fordi det her finnes god bemanning, erfaring, en krevende pasientgruppe, og avdelingene kan også beskrives som "på toppen av spesialist pyramiden" (Hatling, 2010)
Nordvoll og Hatling har i  undersøkelser funnet stor variasjon i bruk av tvangsmidler mellom sammenlignbare institusjoner. Dette er nærliggende å forklares med organisatoriske forskjeller, og ikke utelukkende pasientrelaterte. Eksemeplvis så er det lite sannsynlig at pasienter på sørlandet er mer utagerende enn pasienter i Osloregionen (Hatling, 2010; Nordvoll , 2008).

Schibby legger vekt på at klienten får hjelp i en interpersonlig relasjon der hjelperen er i stand til å være anerkjennende, dvs. lyttende innlevende, aksepterende og bekreftende. Det dreier seg om en anerkjennende holdning som må være integrert i hjelperen som person (Schibbye 1996).
Halvorsen (Halvorsen 2008) peker på at terapeutisk suksess oppnås gjennom alliansebygging, der klientens oppfatning av problemene, årsakene og løsninger, får spille en avgjørende rolle. Laila Granli Aamodt (Aamodt 1997) framholder i sin forskning at kvaliteten på hjelperrelasjonen er viktigere for resultatet enn selve behandlingsmetoden.

Det å framstå som ekte, er sentralt i relasjonen. Det er ikke det man gjør, men hvordan man gjør det.